Mantelen betyr kappe og ligger mellom jordskorpa og jordas kjerne. Det finnes to forskjellige mantlar. Den ytre som består av faste tunge bergarter, som utgjør saman med dei lettare bergartane som vi kallar litosfæren. Litosfæren er hard og går ned til 100 km under jordoverflata.Den i ndre mantelen består av flytane bergmasse. Den er meir tynnflytane jo nærmare kjernen den kommer. Mantelen utgjør 82 % av jordas volum og 67 % av massen. Den skarpe overgangen mellom skorpen og mantelen kallas Moho-diskontinuiteten. Her skjer det en merkbar endring i tetthet og kjemiske eigenskapar. Mantelen er bygget opp av jern og magnesium-silikater og kan opp i temperaturar på 1600 grader C. Den harde øvre del av mantelen strekker seg ned til en dibde på ca 700 km. Under denne fins det en meir tykt flytende nedre mantel. Mantelen kan deles inne i fire sfærer: Litosfæren ligger på ei dibde på 0-70 km som inkluderer skorpen, astenosfære på ei dibde på 70-250 km, og delvis smelta, Transition sone på ei dibde på 350-700 km og Nedre mantel på ei dibde på 700-2900 km. Dei lette, granittiske bergartene i kontinentene flyter høgare i massen til mantelen, enn dei tyngre basaltbergartene i havbotnen skorpa. Kontinentene er som flytlignande inneslutningar i litosfæren, havbunnskorpen er kunn en tynn skorpe på toppen av litosfæren. Under litosfæren ligger ein nesten glødande og meir plastisk masse som kallas astenosfæren. I astenosfæren er det strømdrag dette kallar vi konveksjonsstrømmer.
PLATEDRIFT
midthavsryggane
Det er strømmane i mantelen som gjør at jordplatene bever på seg. Før trudde forskarar at grunnen skyldas varme frå jordas indre. Men det det er ikkje så enkelt. På midthavsryggane strøymar det opp masse frå mantelen. Massa størknar til ny havsbunnskorpe og pressar nedanfrå fører til at litosfæren buler litt opp. Resultatet blir at havbunnskorpa trekkas ut til sida av tyngdekrafta. Platene som beveger seg bestar av jordskorpa og den øvre fastedei avkjølt, og tettheita aukar. Platene blir tyngre, og i djuphavsgropane synker dei ned i mantelen og smeltar. delen av mantelen. Platene blir kalla litrosfæreplater. Etter at platene fjernar seg frå mitthavsryggane, blir
PLATEMOSAIKK
Forandringane skjer sakte i vårt perspektiv, men etter millionar av år, er det snakk om veldig store forskjellar. Norge har flytta seg nesten frå Sørpolen til Nordpolen. I dag veit vi at så nær som alle geologiske prosesser er enten direkte eller indirekte påverka av platetektonikk. Ordet tektonikk stammer frå gresk og betyr "å bygge". Platetektonikk viser korleis jordskorpa er bygd av forskjellige plater.
Ideen om at jordas overflate er i stadig bevegelse, har ført til en grunnleggande endring i måten vi ser verda på. Platetektonikken har vært like viktig for geologien som oppdaginga av atomets oppbygning for fysikken og evolusjonsteorien for biologien.
GAMLE TEORIAR
Jordas skorpe stivna for fleire milliardar år sidan, like etter at jorda ble danna. Men den ble ikkje et fast skall, som eit eggeskall. Den er delt opp i store plater som driver rundt på den mjuke og varme mantelen inne i jorda. Platene beveger seg i mange forskjellige retningar, og over lange tidsperiodar forandrar dei også størrelse ettersom kantane voksar, klemmes saman, eller blir dytta ned igjen i mantelen.
På 1900-tallet trudde mange forskerar at når jorda kjølte seg ned etter det store smellet, trakk planetens overflate seg saman og blei rynkete som ein rosin. Man trudde at kontinenta låg fast på jordas overflate.
PUSLESPEL
Ideen om at kontinenta hadde flyttet på seg blei lagt frem lenge før 1900-tallet. Så tidlig som 1596 foreslo den tyske kartmakaren Abraham Ortelius at det amerikanske kontinentet hadde blitt revet laus frå det europeiske og afrikanske kontinentet. I 1912 ble ideen plukka opp igjen av den tyske meteorologen Alfred Lothar Wegener, som kalde den teorien om kontinentaldriften. Alfred Lothar Wegener meinte at for 200 millionar år sidan begynte superkontinentet Pangaea å dele seg opp.
FOSSILAR
I tillegg til at kontinenta så ut til å passe saman som puslespillbrikker, var Alfred Lothar Wegener oppmerksam på at dei same uvanlige geologiske strukturane og fossila av same planter og dyr fantes langs kystlinjene av Sør-Amerika og Afrika. Han tenkte at det ville være umulig for disse organismane å symje eller bli transportert over havet.
Alfreds ideer blei likevel ikkje spesielt godt mottatt. Han kunne nemlig ikkje forklare kva slags krefter som ville vere sterke nok til å flytte heile kontinenter over store avstandar. Etter at han var død, kom det frem ny informasjon, gjennom utforsking av havbotnen, som etter kvert førte fram til dagens teori om platetektonikk. I dag har teorien om platetektonikk blitt bekrefta, men ett av dei viktigaste spørsmåla handlar fortsatt om korleis kreftane som bevegar platene fungerer.
MANTELEN
Table of Contents
ndre mantelen består av flytane bergmasse. Den er meir tynnflytane jo nærmare kjernen den kommer.
Mantelen utgjør 82 % av jordas volum og 67 % av massen. Den skarpe overgangen mellom skorpen og mantelen kallas Moho-diskontinuiteten. Her skjer det en merkbar endring i tetthet og kjemiske eigenskapar. Mantelen er bygget opp av jern og magnesium-silikater og kan opp i temperaturar på 1600 grader C. Den harde øvre del av mantelen strekker seg ned til en dibde på ca 700 km. Under denne fins det en meir tykt flytende nedre mantel. Mantelen kan deles inne i fire sfærer:
Litosfæren ligger på ei dibde på 0-70 km som inkluderer skorpen, astenosfære på ei dibde på 70-250 km, og delvis smelta, Transition sone på ei dibde på 350-700 km og Nedre mantel på ei dibde på 700-2900 km.
Dei lette, granittiske bergartene i kontinentene flyter høgare i massen til mantelen, enn dei tyngre basaltbergartene i havbotnen skorpa. Kontinentene er som flytlignande inneslutningar i litosfæren, havbunnskorpen er kunn en tynn skorpe på toppen av litosfæren. Under litosfæren ligger ein nesten glødande og meir plastisk masse som kallas astenosfæren. I astenosfæren er det strømdrag dette kallar vi konveksjonsstrømmer.
PLATEDRIFT
Det er strømmane i mantelen som gjør at jordplatene bever på seg.
Før trudde forskarar at grunnen skyldas varme frå jordas indre. Men det det er ikkje så enkelt. På midthavsryggane strøymar det opp
masse frå mantelen. Massa størknar til ny havsbunnskorpe og pressar nedanfrå fører til at litosfæren buler litt opp. Resultatet blir at
havbunnskorpa trekkas ut til sida av tyngdekrafta. Platene som beveger seg bestar av jordskorpa og den øvre fastedei avkjølt, og tettheita aukar. Platene blir tyngre, og i djuphavsgropane synker dei ned i mantelen og smeltar. delen av mantelen. Platene blir kalla litrosfæreplater. Etter at platene fjernar seg frå mitthavsryggane, blir
PLATEMOSAIKK
Forandringane skjer sakte i vårt perspektiv, men etter millionar av år, er det snakk om veldig store forskjellar. Norge har flytta seg nesten frå Sørpolen til Nordpolen. I dag veit vi at så nær som alle geologiske prosesser er enten direkte eller indirekte påverka av platetektonikk. Ordet tektonikk stammer frå gresk og betyr "å bygge". Platetektonikk viser korleis jordskorpa er bygd av forskjellige plater.Ideen om at jordas overflate er i stadig bevegelse, har ført til en grunnleggande endring i måten vi ser verda på. Platetektonikken har vært like viktig for geologien som oppdaginga av atomets oppbygning for fysikken og evolusjonsteorien for biologien.
GAMLE TEORIAR
Jordas skorpe stivna for fleire milliardar år sidan, like etter at jorda ble danna. Men den ble ikkje et fast skall, som eit eggeskall. Den er delt opp i store plater som driver rundt på den mjuke og varme mantelen inne i jorda. Platene beveger seg i mange forskjellige retningar, og over lange tidsperiodar forandrar dei også størrelse ettersom kantane voksar, klemmes saman, eller blir dytta ned igjen i mantelen.
På 1900-tallet trudde mange forskerar at når jorda kjølte seg ned etter det store smellet, trakk planetens overflate seg saman og blei rynkete som ein rosin. Man trudde at kontinenta låg fast på jordas overflate.PUSLESPEL
Ideen om at kontinenta hadde flyttet på seg blei lagt frem lenge før 1900-tallet. Så tidlig som 1596 foreslo den tyskekartmakaren Abraham Ortelius at det amerikanske kontinentet hadde blitt revet laus frå det europeiske og afrikanske kontinentet. I 1912 ble ideen plukka opp igjen av den tyske meteorologen Alfred Lothar Wegener, som kalde den teorien om kontinentaldriften. Alfred Lothar Wegener meinte at for 200 millionar år sidan begynte superkontinentet Pangaea å dele seg opp.
FOSSILAR
I tillegg til at kontinenta så ut til å passe saman som puslespillbrikker, var Alfred Lothar Wegener oppmerksam på at dei
same uvanlige geologiske strukturane og fossila av same planter og dyr fantes langs kystlinjene av Sør-Amerika og
Afrika. Han tenkte at det ville være umulig for disse organismane å symje eller bli transportert over havet.
Alfreds ideer blei likevel ikkje spesielt godt mottatt. Han kunne nemlig ikkje forklare kva slags krefter som ville vere sterke nok til å flytte heile kontinenter over store avstandar. Etter at han var død, kom det frem ny informasjon, gjennom utforsking av havbotnen, som etter kvert førte fram til dagens teori om platetektonikk. I dag har teorien om platetektonikk blitt bekrefta, men ett av dei viktigaste spørsmåla handlar fortsatt om korleis kreftane som bevegar platene fungerer.Laga av Helene Midtbøen